Rapport fra min praksis i Kvinnenes Grønnsakhage

i Sutukoba 26. februar - 12. mars 1997.
(Mitt opphold i Gambia varte fra 21.02. - 14.03.)
Risør 10.10.97
Annlaug Gjernes, student ved Høyskolen i Agder

DISTRIKTSAKTIV SKOLE
i Gjerstad, Risør, Tvedestrand og Vegårshei

Hvorfor jeg VALGTE KVINNENES GRØNNSAKHAGE I Sutukoba.

Afrika

Jeg er interessert i Afrika, det enorme kontinentet.  Når jeg tenker på Afrika er det som oftest den delen som er sør for Sahara.  Jeg ønsker å få mer kunnskap om Afrika. 
Jeg ville gjerne se Afrika.  Se hva de har og ikke har, menneskelig og materielt.  Se om det er spor etter slavehandel, kolonitid og Verdensbankens handlinger.

Kvinnearbeid

Jeg ville se hvordan kvinnene på landsbygda innretter seg for å ta seg av alle oppgaver i compounden samtidig som de driver et stor grønnsakhage. I regntida har de ansvar for peanøtt- og findo-åkrene ute i bushen. 

Økologisk dyrking

Det afrikanske jordbruket er det eldste i verden.  Jorda er dyrket i mange tusen år.  De siste 4-500 årene er den hardt utnyttet til dyrking av bomull og jordnøtter som er blitt foredla i Frankrike, Nederland og England. 
I Sutukoba dyrker de økologisk. Kompost er bedre for jorda enn kunstgjødsel. Jorda får en bedre kvalitet.  Det blir mindre erosjon, og bøndene slipper utlegg til kunstgjødsel.

Vennskapsarbeid

Det er vennskapsarbeidet mellom Sutukoba og Risør som gjorde det mulig for meg å arbeide i Kvinnenes Grønnsakshage i Sutukoba.  Det har vart siden først på åttitallet og ble startet av Helga Arntsen. Min datter, Camilla og en venninne arbeidet som frivillige i Sutukoba i den tida jeg var der.  Sammen med seks ungdommer fra Sutukoba startet de et seletøyverksted. Det gjorde det lettere for meg å få kontakt med folk. 

Globalt perspektiv

Tenke globalt - handle lokalt heter det i fine målformuleringer.  Vi tilhører en femtedel av jordas befolkning som forbruker åtti prosent av jordas ressurser.  Det er opprettet et økonomisk system i verden som gjør at de fattige blir fattigere og de rike blir rikere. 
Jeg ble ikke lite irritert da jeg satte meg til rette på Monarch-flyet som skulle ta meg tilbake til Europa.  Det første jeg fikk av en smilende vertinne var en liten pose peanøtter - packed in The Netherlands!  Hvordan skal Afrika komme på fote så lenge vi opprettholder systemet med dem som råvareleverandører og vi som foredlere. 
Dette kan ikke fortsette.  Det er om å gjøre å skaffe seg informasjon så en kan ta riktige valg.  Skal en få riktig informasjon må en søke til ulike kilder.  Derfor reiste jeg til Gambia.

Kort om Gambia og landsbyen Sutukoba hvor jeg hadde min arbeidslivskunnskap

Gambia er en av Afrikas minste stater. Den ligger på vestkysten av Afrika og er som en pil inn i hjertet av Senegal.  Gambiafloden snor seg gjennom mesteparten av det flate bush- og steppelandet, som er bebodd av rundt 600 000 innbyggere.  Landet er bare 50 mil langt og 48 km på det bredeste. 

Gambia er et jordbruksland.  Før attenhundretallet var eksportvarene bivoks, elfenben og huder.  I 1830 var to tredeler av den totale eksporten jordnøtter.
80 prosent av befolkningen lever i dag av jordbruk.  Jordnøtter er den viktigste jordbruksvaren.  De blir eksportert som råvare og foredlet til jordnøttolje.  Bomullen blir også eksportert som råvare.  Dermed mister landet en viktig mulighet for sysselsetting og inntekt.  Landet har ikke andre betydelig inntektskilder, bortsett fra turismen.

Islam er den dominerende religionen.

Sutukoba ligger helt innerst i Gambia på grensen til Senegal.  Landsbyen ligger en lang dagstur med bil fra hovedstaden Banjul.  Gambiafloden må krysses ved den store handelsbyen Basse (bildet).
Derfra er det 38 kilometer til Sutukoba.  Sutukoba betyr oversatt fra Mandinka: ” Bak skogene ”
Sutukoba var en gang et livlig handelssenter for varer fra hele Vest-Afrika, og fra den portugisisk-kontrollerte elvetrafikken.  I dag er det lite igjen av denne handelen.  Det skyldes blant annet at handelsveiene er forandret.  Mesteparten av handelen foregår i dag i Basse, indre Gambias hovedsenter.  Herfra går en flott hovedvei strake veien til Banjul, som ligger ute ved kysten.

Landsbyen er en av de største i distriktet, og består av rundt 4000 innbyggere fordelt på 157 kompounder (bofellesskap) Landsbyoverhodet «Alkalo» (høvding) er ansvarlig for administrasjonen av landsbyen.
En imam er landsbyens religiøse leder. 
Byen har en skolekomite, en helsekomite, et Røde Kors-styre, en jordbrukskomite, en kvinneorganisasjon og en ungdomsorganisasjon.

PERSONLIGE TANKER OG VURDERINGER

Mitt møte med sutukoba

Jeg kom til landsbyen sammen med Helga Arntsen og tre andre medlemmer av Sutukobas Venner.  Vi hadde da tilbrakt fire dager ved kysten i ferieparadiset Bakau (bildet) 
Vi er Hugo og Ane Guro.  Hugo driver Risør Videosenter hvor der er installert en spilleautomat som skal innbringe penger til en traktor i Sutukoba.  Tor Slinning representerer Forening for Psykisk Utviklingshemmede i Aust Agder.  Han skal formidle kontakt og informere landsbyboerne om arbeidet for psykisk utviklingshemmede i Norge.  Helga skal besøke to nabolandsbyer i forbindelse med opprettelse av sykestuer.  Hun skal også besøke Distriktssjefen for å ha samtale om prosjekter i Wuli District.

Hagen som jeg skal jobbe i ligger ved veien inn til byen.  Vi må stoppe og se (bildet).
Det er et imponerende syn.  Vi har kjørt gjennom hele Gambia, femti mil.  De siste fem milene gjennom Wuli District kjører vi på rød jord og skuer utover endeløse vidder med tørre planterester slik det er vanlig i tørketida.  Så kommer vi til denne oasen med store mengder av god, næringsrik mat, krydder og te.  Knallgrønne appelsintrær og mangotrær langs veiene i hagen er allerede høstet.  Grønnsaksproduksjonen er på topp. 

Når vi får øye på landsbyen, blir vi stoppet av syklister.  Vi hører monotone, triste trommer fra landsbyen.  De forteller om begravelse og vi blir bedt om å vente. 

Mottagelsen

Vi får en strålende mottagelse i Sutukoba.  Flere hundre mennesker, barn, unge og eldre møter oss utenfor landsbyen.  Vi spaserer inn i landsbyen til trommer og sang.  Slik tar de imot mennesker de setter ekstra stor pris på.  Denne gangen, som så ofte gjelder det Helga Arntsen.  Vi har reist med landrover i fjorten timer, temperaturen er på 40 grader i skyggen så jeg kan godt ønske meg mindre oppmerksomhet.  Men i ettertid er det en flott opplevelse å ta vare på.  Vi blir geleidet inn på landsbyens torg.  Der er høvdingen og de eldste på plass, representanter for Ungdomsorganisasjonen og Kvinneorganisasjonen, skolekomiteen med mer.
Vi presenterer oss, overbringer hilsener og gaver.  Bakary Jabai forteller at jeg skal arbeide i hagen og bli kjent med kvinnene.  De viser interesse og vennlighet. 

Hvordan folk bor.

Den første dagen er jeg i compounden og blir kjent med familien Jabai.  Boligene ligger rundt et tun.  Det er seks hus i compounden, fem rektangulære med blikk-tak og en rund hytte med stråtak.  Utenfor hvert hus er en banta, et platå av sement eller bambus med tak over hvor vi sitter og prater og jobber, knekker peanøtter til peanøttsaus, passer barn, lapper sykkelslanger, strikker og hekler.  Språket er Mandinka. 

Her lærte jeg hilsninger som er svært viktige i Sutukoba:
-Kortanaté.  Har du det bra? (Håper du har fred)
-Tanaté. Ja, bare bra.  (Jeg har fred)
-Inimfama!  Lenge siden sist! 
-Benimfama!  I like måte! 
-Somolé?  Hvordan har de det hjemme? 
-Ebidjé!  De har det bare bra!

Alltid når folk møtes, utveksler de hilsninger.  Jeg merka anerkjennelsen strømme mot meg når jeg mestra hilsningene.  Midt i alt det fremmede og uvante ga det meg en slags tillit til at de syns det var greit at jeg var der. 
Det er sju kvinner i compounden.  Tata er eldst.  Hun er mor og overhode.  Mannen hennes er død.  Han var høvding i landsbyen.  Tata er mor til fire gutter: Saja, Bakari, Carlos og Bakaram.  Tre av dem har gått på skole i utlandet.  En i England og en i Norge.  Ingen av kvinnene i compounden snakker engelsk.  To av kvinnene har parsell i hagen.  Det er Barundi og Mama.  Barundi og Bakary Jabai har en datter, Sona, på to år.
Mama og Bakaram skal ha sitt første barn, og hun har besøk av sin mor.  Det er helt vanlig og gjør et godt inntrykk på oss.   Fanta, gift med Carlos, har en sønn, Kauso, på fem måneder Hun har en søster på 12 som arbeider i compounden. Loang er kona til Saja.  De bor til vanlig ved kysten.   Ei ung kvinne fra en annen landsby er der for en periode, lang eller kort. 

Jeg føler med en gang at jeg blir tatt med i storfamilien. Camilla, min datter på 20, har bodd i compounden i fire måneder sammen med en norsk venninne. Det er også en vesentlig grunn til at jeg føler meg hjemme. De to jentene har sammen med seks ungdommer fra Sutukoba startet et seletøyverksted. De har lært seg litt Mandinka. Det gir meg en mulighet til å kommunisere og bli litt kjent.. Carlos, en av sønnene til Tata er utdanna lærer.  Han bor i compounden. Dermed hadde jeg en mulighet til å bruke engelsk som mellomspråk.

Kjøkkenhytta (bildet) står midt på gårdsplassen.  I den er det et ildsted, tre steiner og tre greiner som ligger mot hverandre.  Det er vannkar med vann henta fra 40 -50 meter dype brønner som EU har gravd.  Vår compound henter vann fra en brønn som ligger tretti meter fra porten . Brønnen har elektrisk pumpe som blir drevet av solenergi. Den dagen vi kom var panelet ute av drift, og ryktene gikk om at nå ville det bli slutt på vannet.  Det skremte en nykomling!  Men dagen etter var alt i orden, og vannet fosset ut av springen mens kvinnene hadde seg en hyggelig prat ved vannposten.  Det gir meg en gjenkjenning fra min barndom i Buvika i Risør på 40-tallet:

Kvinnene møttes ved pumpen.  Språket er forskjellig, men lydene og faktene er gjenkjennelige.  Drikkevannet blir oppbevart i leirkrukker som ikke er glassert (bildet).  Dermed foregår det fordamping hele tiden og vannet i krukka blir kaldt.  Matvannet står i store plastbaljer, slike som de bærer på hodet.
I kjøkkenhytta er det også noen kokekar og noen emaljerte boller som de serverer i.  Maten ble brakt til oss i rundhytta.  Maten er god og næringsrik.  Til frokost er det hirse- eller maisgrøt.  Midt på dagen er det ris eller cos med peanøttsaus.  Klokken 19.00 får vi ris eller cos med auberginer, løk, fisk, boro- boro eller kylling.  Kokt vann kunne vi få når vi ønsket.  Det er deilig å ha rikelig å drikke i varmen.  Vi putter inn små sitroner fra markedet i Basse, hibiscus-te fra hagen eller teposer fra Kysten.

Kvinnene arbeider hele dagen. Hvis de sitter på bantaen og ser ut som de hviler, kan du være sikker på at de knekker peanøtter eller passer en unge.

På vei til hagen

Om kvelden, etter den første dagen i compounden, spør jeg Barundi om jeg kan ta følge med henne til hagen neste morgen. Camilla vil heldigvis også være med. Jeg føler meg ikke helt trygg. Det er bekmørkt fra sju om kvelden til seks om morgenen. Det er varmt. Det er ukjente lyder og lukter. Jeg har en lommelykt så jeg kan finne veien over gårdsplassen for å levere restene etter måltidet. Aberika bake! (Takk for maten!)
Barundi lover å vekke oss. Jeg er ikke helt sikker på om vi har forstått hverandre så da de første bønneropene lyder fra moskeen klokken halv fem om morgenen, begynner jeg å vente. Barundi er kanskje allerede i sving ved den store morteren og knuser hirse til morgengrøten?
A-bomp, a-bomp, a-bomp, a-bomp lyder det taktfast fra flere kanter. 
Tassende trinn forteller at mennene og Tata er på vei til moskeen.   
Lille Sona, Barundis datter på tre år er plassert hos mormor i en annen compound. 
-Kong, kong! sier Barundi og banker på døra av moskitonetting. 
Jeg skvetter til og er klar med ryggveska. Den inneholder en stor vannflaske (Ennå har jeg noe Farris fra Kysten), solkrem, fotoapparater og ekstra sko. Det er temmelig mørkt, men vi ser likevel godt hvor vegen går. Jeg har en liten lommelykt i handa. Jeg er jo i Afrika! Slanger og andre kryp! Barundi går med raske, sikre trinn.  Hun har en stor bør på hodet. 

Vi kommer til utkanten av landsbyen, og vi har to kilometer å gå. Det er åpent, sletter og slake bakker. Jeg prøver å gå like løst og ledig som Barundi, men stivner litt til da jeg får se en skikkelse som står ved vegen lenger fremme. Da vi kommer opp på siden av skikkelsen, ser jeg at det er en kvinne med bør på hodet. Vi hilser uten å se hverandre. Hilsningen gir trygghet. De glir videre, og jeg holder godt følge. Bra at jeg er i form!  Hagen ligger en halv times gange fra landsbyen. Vi treffer mange underveis. De står i veikanten, hilser og slutter seg til «toget» som skrider mot hagen. I plastbaljene som de har på hodet er det klær som skal vaskes, kompost fra husholdningen eller gjødsel fra dyra i compounden (hester, geiter, høns og esler). Når vi nærmer oss hagen, er det blitt så lyst at vi ser farger. Et stort mørkegrønt område i det gulbrune og røde ligger foran oss. Der er flere kvinner i sving med kalabassene. De står bøyd og sender vannet i en bue over parsellen sin. Alle hilser og smiler. Vi går langs gjerdet og frem til porten.  

I hagen

Innenfor porten skifter de til arbeidstøy. De henger pentøyet på gjerdet og går mot sin åker.  Der tømmer de plastbaljene og går mot nærmeste brønn.
Camilla finner fram boka si og setter seg under et stort tre. Det er ikke mange trær i hagen.  Sola kommer godt til etter hvert som den stiger på himmelen. 
I de fjorten dagene jeg var der var det som et slør for sola i morgentimene. En forklaring jeg fikk var at det var sand fra Sahara.  Luftstrømmen som er årviss er også kjent for å føre med seg sykdommer, spesielt luftveisinfeksjoner. Temperaturen var høy.  Den lå til vanlig rundt trettifem til førti, men den beveget også noen grader høyere. Lufta var tørr så det gikk greit.. 

Arbeidsmåten og miljøet

Jeg går med Barundi bort til brønnen. Vi hilser.  Jeg svarer på deres hilsener, og de avslutter med det anerkjennende Ja-a et dypt nede i halsen.  Jeg står og ser på dem mens de heiser opp vann med gummibøtta. De står med rett rygg, hever vekselvis høyre og venstre arm med rette albuer, griper om det 20-30 meter lange tauet inntil de kan ta tak i bøtta og helle vannet i plastbalja. Jeg klarer ikke tempoet til Barundi. Men så lenge det er en ledig bøtte, holder jeg på.  Jeg synes det er godt å merke at metoden fungerer for meg også. Jeg blir ikke sliten. Baljen fylles gang på gang. Barundi og jeg bærer den mellom oss ca 20 meter ned til hennes parsell. Først viser hun meg hvordan hun svinger kalabassen for å spre vannet over kålen, løken og boro-boroen (bildet under) Så får hun en pause mens jeg svinger kalebassen. Det skal mye vann til. I hver vending er det ca 30 liter. Vi gjør ca 20 vendinger i hver arbeidsøkt. En økt varer ca tre timer pluss en time på veien. De fleste har to økter pr. dag.
Kvinnene jobber uanstrengt. De snakker lavmælt med hverandre og har en hyggelig tone.  De hjelper hverandre med tunge løft. 
Det er en del tungt arbeid.  Tretti liter vann på hodet tar de med et smil. 

Kvinnene er flotte, slanke og spenstige. Jeg fant ikke ut at de eldre kvinnene så mer slitne ut enn i kvinnene i Norge. De lever et sunt liv. De er stolte av arbeidet sitt. 

De vanner like før soloppgang. En del av vannet vil da fordampe, noen sier to tredeler.  Arbeidet om kvelden er vanskeligere å få til. Størsteparten av arbeidet må gjøres om morgenen.
Planter til utplanting har de på et fellesareal ved siden av brønnen. Etter hvert som Barundi høster boro-boroen, tar vi nye planter fra fellesarealet, bearbeider jorda med hakka og planter.
Jeg er med på høsting av løken.  Hun har en løktype som jeg ikke kjenner.  Den ligner på sjalott- løk, men den er mye større.  De kaller den for Mandinka jabbo. De har vår stikkløk. Den kaller de tobabo jabbo.  Tobabo betyr hvit om mennesker.  Vi høstet løken midt i mars. Da går det ikke an å sette ny løk, for i april går brønnene tomme.

De har et stort tøystykke med seg som de bretter ut på bakken og legger produktene i før de putter dem oppi balja som de bærer hjem på hodet. Alt avfall blir lagt i komposthaugen i hagen. 

Oversikt over foretaket.

Teknologi og eierforhold

Teknologi er alle hjelpemidler som benyttes for å omforme «input» til «output» (grønnsaker)

Landområdet ligger utenfor landsbyen Sutukoba i Gambia.
Det er et vulkanområde. Fargen på den størkna lavaen går i ett med den røde jorda.  Det ca fire hektar store landområdet ligger i en forsenkning i landskapet. I regntida flommer vannet inn over området og drar med seg slam og planterester som inneholder verdifulle næringsstoffer.

Gjerdet som går rundt åkeren må bygges opp/repareres av Ungdomsorganisasjonen etter hver regntid. Det består av kilometervis med piggtråd og solide gjerdestolper innsmurt med olje mot termitter. Gjerdet skal sikre området mot dyr f. eks esler, geiter, sauer, villsvin, kuer, okser og hester. 

Brønner. I regntida flommer vannet og river ned deler av gjerdet. Vannet fyller brønnene. I 1990 sto grunnvannet ca sju meter under jordoverflaten. Da jeg var i Sutukoba, måtte de 15 -20 meter ned for å hente vannet. Det ble først gravd fire brønner. Brønnene er laget med det enkleste graveutstyr. Jordmassene er heist opp av brønnhullet ved hjelp av bøtter.  Sementringer er støpt etter hvert som brønnene er blitt dypere for å redusere faren for at jordmassene skal rase sammen. Boringen var så vanskelig at hjelpeorganisasjonen VSO i Gambia engasjerte et entreprenørfirma til å fullføre de to siste brønnene.

Parseller. Jordbruksområdet er delt inn i 500 parseller med til sammen 3000 grønnsaksenger. Hver parsell har seks senger og hver seng er en meter bred og seks meter lang. Hver kvinne har en parsell, og hun bestemmer hva hun vil dyrke.

Redskapsbu. Ungdomsorganisasjonen har bygd den. Den er plassert like ved porten. Her oppbevares hakker og spader.

Redskaper. Kvinnene bruker hakker med kort skaft.

Gjødsel. De bruker ikke noe annet enn naturgjødsel.  De bærer husdyrgjødsel og kompost fra compounden, og de komposterer alt avfallet i hagen

Insektmidler. Det er ikke tillatt å bruke kjemiske sprøytemidler.  De bruker avkok av spansk pepper, brennesle og aske.

Kunnskap

Kunnskapen bygger for en god del på tradisjon. Kvinnene har i mange hundre år dyrka grønnsaker. Før slavetida lå landsbyene nærmere elva. Kvinnene hadde grønnsaksåker og rismark ved elva. Alex Hailey skriver om dette i «Røtter». Da Kunta var baby laget faren en hytte på pæler som Kunta kunne sove i mens moren arbeidet. Da slavetida begynte, måtte de komme seg vekk. De som var på jakt etter slaver, kom med båt eller kano langs elva, og folk rømte unna og bosatte seg lengre inne i landet. Der er det ikke så lett å dyrke. De er helt avhengig av regntida. Da de fikk teknologi til å bygge brønner, ble de bedre stilt.

Voluntary Service Overseas VSO

Den engelske organisasjonen Voluntary Service Overseas er etablert med jordbrukseksperter i Gambia.  Ungdomsorganisasjonen tok kontakt med den og fikk en jordbruksekspert, Lea fra Australia til landsbyen. Lea jobba tett sammen med landsbykvinnene og ga råd om hvilke planter og grønnsaker som burde dyrkes i tillegg til dem de hadde fra før, og hvordan jordbruket kunne effektiviseres.

Interessenter i foretaket

Eiere

Det er familier som eier landområdet der grønnsakhagen ligger.
De lar Kvinneorganisasjonen disponere arealet.

Ledelsen

25 kvinneledere er veiledere for 19 medarbeidere hver. 
Alle viktige spørsmål som kommer opp blir debattert i allmøte. 
Kvinnelederne former forslag til vedtak som blir stemt over i nytt allmøte. Lederne bidrar med lederatferd. 
De får trening i kommunikasjon. De får sosiale og psykologiske belønninger

Medarbeiderne.

Det er fem hundre kvinner. De arbeider i hagen fra slutten av desember til ut april.  De betaler fem Dalasis i året til organisasjonen. 
De får arbeidsinnhold, grønnsaker, mat, helse og anerkjennelse. De selger noen grønnsaker. Pengene setter de inn på en felles konto. Allmøte bestemmer hva pengene skal brukes til.  De trenger penger til frø, planter og hakker.

Kundene.

Det er familiene dvs. Compoundene. De organiserer seg slik at noen av kvinnene i compounden kan gå til hagen. 
De får mat og helse, arbeidsinnhold og opplæring. Barna hjelper til i hagen.

Bidragsgivere.

Ungdomsorganisasjonen hjelper til i hagen med bearbeiding av jorda og reparering av gjerdet.
De får mulighet til å skaffe seg grønnsaker, og de får anerkjennelse fra kvinnene og høvdingen.
Sutukobas Venner har gitt bidrag til bygging av gjerdet og brønnene. 
De mottar gjestfrihet og omsorg.
VSO Voluntary Service Overseas har bidratt med opplæring i grønnsakdyrking.

Leverandører.

Frø og planteselgere i Kombo (kystområdet) 
De får betaling

Offentlige myndigheter.

De gir anerkjennelse og støtte. 
De får en bedre helsesituasjon, større innsats og bærekraftig utvikling.

Organisasjonsstruktur

Organisasjonsstruktur er det formelle mønsteret av hvordan mennesker og arbeid er gruppert sammen. Struktur har å gjøre med kontroll over organisasjonen og organiseringen av de ulike aktivitetene (Gibson 1988).

Det er vanlig å vise organisasjonsstrukturen med et organisasjonskart:

Arbeidsdelingen

Arbeidsdelingen
er stabil, klar og funksjonsbasert samtidig som de drar nytte av hverandres viten og erfaring i forhold til oppgavene. 

Ansvarsforhold. 
Det er et utvidet ansvar i foretaket.   Alle skal føle et spesielt ansvar for sin parsell og for helheten.  De må passe på å vanne før sola kommer for høyt på himmelen og like før den forsvinner under horisonten. 

Maktforhold. 
Kvinnene bestemmer over sin arbeidstid.  De jobber selvstendig og blir ikke kontrollert.

Styring. 
Kvinnelederne har hyppige møter, tre ganger i måneden.  I forbindelse med oppstart i hagen har de flere møter.  I innhøstingen har de færre.  Hver av kvinnelederne informerer sin gruppe på nitten kvinner.  Gruppa har selv valgt sin leder.  Lederen er valgt på ubestemt tid. 
Alle i organisasjonen viser lederatferd på hvert sitt nivå: På organisasjonsnivå: Ledermøte, på gruppenivå: Kvinnegruppe og det individuelle nivå: Hver enkelt kvinne.

Medarbeidernes orientering
Viktig med informasjon til alle.  Tjuefem ledere har ansvar for at alle fem hundre er orientert til enhver tid.

Organisasjonskultur

Organisasjonskultur kan defineres som «unikt system av verdier, antakelser og normer som medlemmer av en gitt organisasjon deler» (Peters and Waterman, 1982)
eller som «grunnleggende antakelser, virkelighetsoppfatninger, verdier og normer som deles av medlemmene» (Bang).

Verdier angir hva som er viktig i en organisasjon og antakelser hvordan ting fungerer innenfor organisasjonen. Verdier og antakelser legger grunnlaget for normene som organisasjonen fungerer etter.

Organisasjonskultur er et produkt av samhandling mellom medlemmene og lederne, organisasjonens struktur, oppførsel og prosesser, samt den eksterne kulturen en organisasjon tilhører (f. eks i Sutukoba, Gambia eller Afrika).

En viktig verdi som kvinnene i grønnsakhagen deler er enighet.  Konsensus-prinsippet har tradisjonelt vært en viktig kulturverdi over store deler av Afrika. På mandinka heter det KANBENGO.  KAN betyr hals og BENGO betyr å møte hverandre.  Alle bryr seg om hverandre.  De må ta vare på hagen i fellesskap.  De stiller opp for hverandre.  De gjør arbeidet for hverandre hvis noen er syke.  De tar varer til markedet for hverandre.

En relatert verdi som tradisjonelt står sterkt i mange deler av Afrika er «kollektivisme» eller fellesskap. Kvinnene i hagen deler en virkelighetsoppfatning om at enighet og fellesskap gjør dem sterke.  Det er blitt en norm å arbeide for fellesskapets beste, bl.a. dele med hverandre, f. eks ved å ha felles frø og felles småplanter til utplanting. Samtidig kan de gi ære og heder til enkeltpersoner som har gjort seg fortjent til det.  I 94 var det National Harticultural Show i hovedstaden.  De valgte en til å representere Hagen.  De var stolte av henne.  Hagen i Sutukoba vant prisen for de beste gulrøttene!

Strategisk planlegging

Landsbyens behov for mat styrer planlegging og beslutninger.
De må dyrke det som de vet gir den nødvendige føden.   Markedet er compoundene.   

Grønnsakdyrkinga er en del av en årssyklus. 

Regntid.

I juni starter regntida.  Da må alle krefter settes inn for å dyrke mat til familiene.  Jentene passer barna og bærer mat ut i bushen til de som arbeider på jorda.  Hver familie har sitt område med cos, mais, peanøtter og findo.   Ungdomsorganisasjonen leder arbeidet.  Alle bruker hakker. Landsbyen har ingen landbruksmaskiner.  Ungdomsorganisasjonen har hest og plogskjær, men det blir for lite til de store viddene som de dyrker.  Det første regnet kommer pent og forsiktig slik at jorda blir liggende på plass og blir gjennomtrukket.  I denne første fasen av regntida må de harve jorda godt og så til.  Frøene slår rot og spirer og er klar til å ta imot de kraftige regnskyllene. 
Kvinnene har ansvaret for peanøtter og findo og mennene for mais og cos.  Mais og findo kan høstes etter drøye to måneder. Jordnøtter og cos trenger lenger tid i jorda. Høstingen foregår fra oktober til desember. 

Alle familiene lagrer noen av produktene på et felles lager midt i landsbyen. En del blir lagret i compounden. Matlageret skal vare et år til neste høsting.  I 96 kom det for mye regn. Det ble flom og deler av avlinga ble ødelagt. Sutukoba klarer seg bra mens andre landsbyer i området lider av matmangel.   

Sultesesong

Tida mellom regntidas slutt og innhøstingen blir gjerne kalt for sultesesongen. Da er ofte matlagrene fra den forrige sesongen små eller tomme.    

Forberedelse til grønnsakdyrking

Hagekomiteen i Ungdomsorganisasjonen reiser ut til kysten i november for å skaffe frø til hagen.  De besøker planteskoler.
I begynnelsen av desember starter kvinnene forberedelsene til grønnsakdyrking.  De har møter og planlegger.  De sår frøene hjemme i compounden. 

Arbeid på åkeren

I januar starter arbeidet på åkeren.  De bearbeider jorda med hakkene sine, planter og sår.  Hver morgen, i grålysningen og om kvelden i skumringen går de til hagen med plastbaljen på hodet.  I den kan det være gjødsel fra husdyra, kompost fra husholdningen eller klesvask.    De utnytter vaskevannet også til vanning. 

I denne perioden gjør mennene reparasjoner på husene, eller de bygger nytt hvis de har råd.

Administrativ planlegging og administrative beslutninger

Ungdomsorganisasjonen og Kvinneorganisasjonen ser behovet og ressursene: Landområdet, arbeidskraften og tilgjengelig tid. 
Finansmidlene er delvis egne og delvis fra venner, f.eks. Sutukobas Venner.  I 1995 var det store overføringer fra Sutukobas Venner, til sammen 74 000 kr.  Kontakten mellom Sutukobas Venner og landsbyen er fortløpende.  Den foregår per brev og faks og ved at de besøker hverandre.  Fra desember 95 til april 97 besøkte noe i overkant av tretti personer fra Sutukobas Venner landsbyen.  Koordinatoren for vennskapsarbeidet Bakary Jabai var i Risør fra 15. november til 28. desember i 97.
Kvinnene betaler fem Dalasis i året i avgift til foretaket. 

Ungdomsorganisasjonen og Kvinneorganisasjonen jobber tett sammen.  Ungdomsorganisasjonen har en Garden Committee og Kvinneorganisasjonen har en del av sine medlemmer i Ungdomsorganisasjonen. 

Den daglige drift gjennomføres av de fem hundre kvinnene under ledelse av de tjuefem valgte kvinnelederne.

ANALYSE

Sterke sider

Arbeidet med grønnsakhagen styrker samholdet i compoundene og i landsbyen.  De slår følge til og fra hagen.  Ved brønnen er det livlig.  Der går praten om arbeidet i hagen, om barn, menn, familie- og landsbylivet. De samarbeider, låner av hverandre, deler erfaringer og hjelper hverandre. 

Kvinnene trives med arbeidet.  De viser glede og stolthet over produktene.   De vet at frukt og grønnsaker gir livsviktig næring.  De ser resultater.  Familiene får bedre helse.   Kvinnene får anerkjennelse og selvtillit. 

Arbeidet har en oppdragende funksjon.  Jentene er med.  De går til hagen med balje på hodet akkurat som mødrene.  Baljene deres er litt mindre enn de voksnes.  Når de får litt trening, kan de gjøre morens jobb.  
Skolen har startet skolehage.  Jeg besøkte den og så at den var eksemplarisk.  Der hadde det ikke vært mye unnasluntring med vanning.  Alt var grønt og frodig, løk, purre, reddiker m.m. I barneskolen er det kun menn som er lærere.  Det er tydelig at de også vet hvordan en skal drive en grønnsakhage.  Læreren var synlig stolt av hagen og elevene.  I skolehagen var det både gutter og jenter med.

Skoletilbudet i Sutukoba består av barnehage (DayCare- senter), førskole og barneskole. 
Verdensbankens restruktureringsprogrammer for Afrika har også rammet Gambia.  De har ført til at landet må bruke færre ressurser på helse og utdanning.
Det er ikke mange av landsbyens barn som blir sendt til skolen.  Kanskje 20 prosent.  Det er skolepenger, og foreldrene mister verdifull arbeidskraft når barna går på skolen.
Det er få jenter som får gå på skolen i Sutukoba.  Men i hagen utvikler de kompetanse.   De ser muligheter, og de har vilje til å gjøre noe med mulighetene.  De skaper sin egen arbeidsplass og utvikler handlingskompetanse som er nyttig også utenom hagen, i hjem og lokalmiljø. 
De forvalter en ressurs, arbeider målretta, kommuniserer og tar beslutninger.  De har et meningsfullt arbeidsinnhold. 
«Utdanning og kompetanse er viktig for utjevning av økonomiske og sosiale forskjeller og legger grunnlag for kreativitet, omstillingsevne og verdiskaping i samfunnet.» 
Denne formuleringa er fra utdanningskapitlet i vår regjerings langtidsprogram for 1998-2001. Den gir en påminnelse om at utdanning, i vid forstand, fremmer både personlig og samfunnsmessig vekst og utvikling.

Helsetilstanden i landsbyen er forbedret. Andre landsbyer ønsker å gjøre det samme som Sutukoba.   Sutukobas Venner har nylig vedtatt at de i fremtiden skal rette sin innsats mot et større område av Wuli- distriktet. 

Jorda i Afrika er den som har vært lengst i bruk i verden. Den er slitt.  I flere hundre år har den vært hardt utnyttet til å dyrke råvarer til en billig penge for europeisk industri og forbruk.  Kjøperne i nord har bestemt prisen. Når prisen på råvaren falt, måtte leverandørene skaffe seg mer dyrkbart areal, og de måtte se til å utnytte jorda til det ytterste.  Afrikanerne har hogd trær for å skaffe større arealer til dyrking. Den økologiske balansen er forstyrret.  De ville dyra er borte, Ville vekster er tørket bort. Mangfoldet er redusert. De er avhengig av jordbruket.  Slår det feil, er de ille ute. 
Kvinnene i Sutukoba er bevisste på å ta vare på jorda og forbedre den. Kjemiske midler til å bekjempe ugress og insekter er forbudt. Kvinnene får bot hvis de bruker slike. I stedet bruker de askevann og vann kokt på spansk pepper. De dyrker mye løk, det virker også forebyggende. I hagen er det svære hauger med kompost. 

Svake sider

Selv om kvinnene kommer tidlig til hagen og vanner, kan tidspunktet for vanningen være noe uheldig.   Sola stiger raskt på himmelen og mye vann fordamper, kanskje to tredeler. 
En kunne kanskje heise opp noe vann og lagre det i tanker for så å slippe det ut over jorda gjennom hullete slanger i løpet av natta.

Sesongen i hagen er kort på grunn av annet arbeid og tørketid.  Når regntida setter inn i juni, må kvinnene ta seg av korndyrking ute i bushen.  De har ansvaret for peanøtt- og findoåkrene.  Mens kvinnene arbeider i bushen, bruker ungdomsorganisasjonen hageområdet til maisdyrking.  Maisen høster de i oktober.  Når kvinnene har høstet inn peanøtter og findo, har Ungdomsorganisasjonen gjort hagen klar til dyrking av grønnsaker.  Da kan de dyrke for fullt i tre måneder, januar, februar og mars.  I april går brønnene tomme.   

Peanøtter og korn lagrer de både privat i compounden og på landsbylageret.  Det er ikke noe problem.   Grønnsaker er antagelig vanskeligere å lagre.  Løken kan lagres.    Det hadde vært interessant å få vite noe mer om lagring. 
Hibiskus kan tørkes.  Det blir en frisk, velsmakende te som vi fikk servert på DayCare-senteret. En elev som kom på besøk, hadde med tørka hibiskus fra skolehagen som gave til oss.   Spansk pepper kan lagres. 
Kanskje de kunne satse noe på nøtter og frukt som kan tørkes?  Det er noen trær i hagen, appelsin-, mango- og cashewnøtt.  Noen er helt unge.  De så jeg lite til, for de var pakka inn, antagelig for å hindre fordamping og tørke.  Kanskje det hadde gått an å satse på fruktdyrking?  Flere frukttrær i hagen kunne gi mer vern mot sola og mindre behov for vanning.  Kanskje de kunne anlegge frukthage ved siden av elva?  Elva ligger et par timers gange fra landsbyen i motsatt retning av hagen.     I regntida flommer elva over sine bredder og legger igjen næringsrikt slam som gjødsler jorda.  Ved elva har de gravd kanaler for å lede vannet inn over åkrene.  Der er det store muligheter for vekst. 
En ulempe er det at det er vanskelig å temme elva.  For to år siden hadde landsbyen et stort prosjekt med risdyrking her.  Risen stod grønn og frodig da elva steg til risen stod helt under vann og ble ødelagt.

Kvinnene har begrensa tilgang til marked.  De ønsker seg bedre tilgang til marked.  De går til små markeder i de nærmeste landsbyene.   Det nærmeste store markedet ligger 38 km unna, i Basse.  Basse er indre Gambias hoved-senter.  Der ville de ha mulighet for å få solgt grønnsaker.  Jeg var på det markedet et par ganger, og det kunne se ut som om det var for mye av enkelte varer, f. eks. tomater.  Det var vanskelig å få tak i gulrøtter og salat.  Løk så vi også lite til.  Det er tre produkter som har god kvalitet i hagen.    
Kvinnene kunne foreta en undersøkelse av hva som er etterspurt og hva det er knapt av på markedet i Basse og satset på det.  For å få varene til Basse, trenger de transport.  Det er for langt å gå.  Det tar omkring en time med bil.   
Et annet marked ligger 45 km unna.  Det er så vidt inne i Senegal.  Kvinnene i hagen har et sterkt ønske om å skaffe seg en transportmulighet.  Jeg håper de lykkes med det.  Kvinnene er dyktige.  De har stor kompetanse.  De ga uttrykk for at de hadde behov for kunnskap om grønnsaker og ernæring.  Noen spurte meg om en rotfrukt, om jeg kjente den og hva de kunne bruke den til.  Den så ut som en kålrot.  Jeg var dessverre ikke i stand til å formidle noe fornuftig til dem der og da.

Camilla og Vigdis, de to frivillige i Sutukoba opplevde at de fikk bruk for en oppskrift fra skolekjøkkenet: Skolekjøkkensuppe!  Vann og salt i en gryte og så de grønnsakene som er tilgjengelige.  Det var løk, redikk, gulrot, hodekål mm.  På markedet i Basse kunne de kjøpe buljong-terninger.  Det ble festmat.  Jeg fikk det servert i gebursdagsselskap sammen med noen kanadiske venner av Camilla og Vigdis i Basse.  Det smakte helt nydelig.  Vi burde invitert familien i Sutukoba på skolekjøkkensuppe.

Etterord

Jeg er glad for at jeg fikk godkjent min arbeidlivspraksis i Sutukoba.
Jeg er takknemlig for den mottagelsen jeg fikk i Sutukoba, og for at jeg kunne bo i compounden og nyte gjestfriheten til familien Jabai. 
Alle var vennlige. Jeg fikk mye god mat og friskt vann. Aberika bake! (Mange takk!).
Det var godt å sitte på bantaen om kvelden og se på når de laga attaya-te.  Det er en te-seremoni som går stille og rolig for seg. Den som lager teen tar seg god tid. Det er mørkt.  Bare trekullene lyser. En blir opptatt og fasinert av det sparsomme lyset og bevegelsene. Første servering var litt i sterkeste laget for meg. Men etter at den ble spedd med mer vann, smakte den søtt og godt som konfekt. 
Takk til Barundi som tok meg med til hagen og lot meg være med i arbeidet på hennes parsell. 
Takk til Bakary som har vært min kontaktperson og ga meg mulighet til å bo i compounden.
Takk til alle kvinnene i hagen som var så vennlige. Vi hadde det hyggelig ved brønnen, når vi hilste og jeg lærte Mandinka-navn på grønnsakene. Takk for alle smaksprøvene!
Takk til kvinnelederne som svarte på spørsmålene mine om organisering, produkter, samarbeid og kultur. 
Takk til Carlos Jabai som tolket samtalen med kvinnelederne.
Takk til Madi Danson som fortalte om årssyklusen i jordbruket. Han kom til oss med honning som han hadde fått tak i ved å røyke ut bier. Honningen var mørkebrun og smakte fantastisk godt.  Madi er en fangstmann, tror jeg. Camilla og Vigdis smakte på en pytonslange han hadde fanget! 
Madi fulgte meg ut til kysten da jeg skulle reise. Det var trygt, spesielt da ekspressbussen punkterte, og vi fikk et opphold i Soma, halvveis til Banjul. 

Jeg håper at jeg kan komme til Sutukoba igjen.

Del på Facebook Del på Nettby