Friends of Sutukoba

INFORMASJON OM SUTUKOBA
av Bakary Jabai

Sutukoba er delt i tre bydeler nemlig MANDINKALA, JATTA KUNDA og JAKA.

Videre er Mandinkala delt i to små bydeler som heter Sansang og Alimang.

Fra gammelt av fant man det nødvendig å dele landsbyen i de forskjellige delene på grunn av administrasjonen, men ellers har alle bydelene en felles interesse for landsbyen.

Som sagt er bydelen MANDINKALA delt inn i Sansang og Alimang. Sansang-bydelen må være den eldste av bydelene i Sutukoba siden det er denne bydelen høvdingen hørte til helt fra den gang landsbyen ble grunnlagt til i dag.

SANGSANGO er et mandinka ord som betyr gjerde eller beskyttelse. Siden det var høvdingens oppgave å beskytte folk i landsbyen fra f.eks. stammekriger, ble bydelen hans betegnet som SANSANG.

Alimang er den bydelen som de religiøse ledere hører til. Imamen - religionslederen i moskeen - kommer fra ALIMANG. Det er eldre i denne bydelen som offisielt utpeker en imam, og ser f.eks. til driften og vedlikehold av moskeen.

JAKA er den bydelen som består av folk med høy utdannelse i Koranen. Det er mange familier i denne bydelen som har lokale koranskoler hos seg. Lærerne får stadig nye elever fra andre landsbyer i både Gambia og Senegal for å lære Koranen, og få velsignelse av læreren. De fleste elevene reiser tilbake først etter syv år. Jaka bydelen består av bl.a. Jaiteh-familien som er veldig kjent for kunnskaper i Koranen.

Som tidligere nevnt hører religionsledelsen til ALIMANG. Det er Jabi-familien som er imamer i Sutukoba. Men utifra gjestfrihet har Jabi-familien gitt imamoppgavene til Jaiteh-familien i Jaka bydel.

JATTA-KUNDA
Det er vanskelig å si noe spesifikt som denne bydelen er kjent for, men det er viktig å nevne at bydelen er like viktig som de andre. Det har faktisk vært store forretningsfolk blant Jatta- og Danso-familiene i denne bydelen.

«KABILO» - De forskjellige bydelene består av klaner som heter «Kabilo». En Kabilo er en større familie med gjerne flere familier. En Kabilo ivaretar familieinteresser, og den eldste i Kabiloen er alltid lederen.

Bydelen MANDINKALA består f.eks. av Jabai, Nyabally, Jabi-Kunda klaner, og Jaiteh- og Dibassy-Kunda klaner i Jaka bydel.

YRKESGRUPPER:
Når det gjelder yrker, har hele befolkningen i Sutukoba en ting til felles, og det er jordbruk. I tillegg til jordbruk har man skinnarbeidere, snekkere, smeder, osv. Det har også vært mye veving i landsbyen, men dette yrket er dessverre på vei ut.

HØVDINGEN:
Landsbyhøvdingen er den tradisjonelle lederen i landsbyen. I Sutukoba hører høvdingtittelen til Jabai-familien nettop fordi det var denne familien som grunnla landsbyen. Den eldste i denne familien er til enhver tid høvding i landsbyen.

Nyabally-familien har en stor rolle i overgangen fra en høvding til en annen. Når en høvding dør, tar den eldste i Nyabally-familien høvdingens ansvar til en ny høvding offisielt sitter.

P.g.a. innflytelse av det moderne demokrati er det nå blitt sånn at det holdes valg hvis det er andre som ønsker å bli høvding utenom familien.

HØVDINGENS OPPGAVER:
Høvdingen har mange oppgaver i landsbyen. Noen av oppgavene er å arbeide for den generelle utviklingen av landsbyen, sørge for fred i landsbyen, konfliktløsninger mellom landsbyfolka, innkreving av skatt til staten, spredning av informasjon i landsbyen osv.

En høvding har egentlig en veldig begrenset makt, og hver høvdings makt vil i stor grad være avhengig av hvor flink han er til å ta seg av problemer i landsbyen. I de fleste tilfellene kan høvdingen ikke ta beslutninger på landsbyens vegne i isolasjon. Han må stadig innkalle til møter for å diskutere ting som har med landsbyen å gjøre, og på de møtene åpner han stort sett samtalene og lar landsbyeldre diskutere seg til enighet. Høvdingen kan heller ikke tvinge noen til å betale skatt. Det han eventuelt kan gjøre når det gjelder skatter, er å sende en liste over ubetalte skatter til skattekontoret.

Konfliktløsningsoppgaven til høvdingen er tofoldig. Er f.eks. to landsbybeboere i konflikt med hverandre, kan høvdingen personlig oppsøke dem, og diskutere en løsning. Er begge parter fornøyde med løsningen, er konflikten dermed løst.

Er det fortsatt uenighet, kaller høvdingen partene til seg og mange andre eldre fra landsbyen til å sitte over konflikten. I denne sammenhengen kalles de tilkalte eldre for FOROL, - altså de «ærlige» eller de «rettferdige» som sammen med høvdingen finner fram til en løsning mellom partene. Stort sett løses konflikter på dette nivået, men er det fortsatt uenigheter etter et slikt møte, er partene nødt til å gå i retten hos distriktssjefen.

Det hender at høvdingen tar beslutninger for landsbyen alene og det holder, men det betyr ikke at han har siste ordet i landsbyen.

VIKTIGE RITUALER OG SEREMONIER:
Det er diverse ritualer og seremonier i landsbyen, og ritualene og seremoniene varierer fra stamme til stamme i Gambia. Siden det finnes bare den Mandinka-stammen i Sutukoba, er det naturlig at ritualer og seremonier for en bestemt begivenhet er det samme.

Ritualer og seremonier i landsbyen er f.eks. barnedåp, bryllup, den mannlige orøven (omskjæring), begravelsesseremonier, osv.

Barnedåp for eksempel finner sted en uke etter at barnet ble født. Seremonien begynner med at eldre (både menn og kvinner) samler seg hos familien som har barnedåp. Folk ellers i landsbyen samler seg hos familien rundt kl. 9 om morgenen. De kommer gjerne med litt penger, peanøtter, såpe, og diverse gaver til babyen og familien. I midten av publium sitter alltid imamen (religionslederen) eller i hvert fall en som kan Koranen. I nærheten holdes en sau eller geit i tau. Av og til er det noen som kontrollerer at de eldre eller deres representanter fra andre klaner er til stede før en eldre dame kommer fram og overrekker babyen til religionslederen idet religionslederen får barnet, kommer en annen fram og barberer litt hår av babyen på forsida av hodet. En sau eller geit slaktes samtidig som babyen barberes.

Etter barberingen bøyer religionslederen seg over ørene for babyen og leser noen vers fra Koranen. Like etter blir han fortalt navnet på barnet som han hvisker i babyens ører. Siden det er et barns rett til å vite navnet sitt først, blir publikum offisielt informert om babyens navn til slutt.

Rett etter denne seremonien blir det delt ut kolanøtter, noe som kan sammenlignes med kompe laget av mais, hirse og rismel, og i den moderne tiden pannekaker. Dette følges med bønn for babyen og familien, og folk blant publikum holder fine taler om babyens foreldre og kanskje besteforeldre, før de går hjem til seg.

Men det er ikke slutt på seremonien. Det lages masse mat denne dagen, og det er alltid en fest som er åpen for alle. Så i løpet av dagen henger mange folk rundt familien mens kvinner i familien og andre frivillige steller med maten. Om kvelden spises maten, og noe sendes til eldre i små porsjoner over hele landsbyen. De som spiser hos familien, ber en gang til for babyen og seremonien tar slutt, og kanskje noen fortsetter med dans til trommer hvis det er noen trommespillere i landsbyen akkurat da.

ELDRE I SAMFUNNET:
De eldre i samfunnet lever et liv som er tilnærmet små konger. Man er opplært til å høre på eldre, adlyde dem uten klager, og gjerne gjøre som de sier. De skal liksom ha siste ordet. Siden de eldre skal ha levd lenge og ha mye erfaringer, synes folk i dette samfunnet at det er klokt å søke om råd hos de eldre. Det er et ordtak på mandinkaspråket som sier at «en fugl mater ikke sine unger med farlige insekter». Dvs. at man tar ingen skade av å rådføre seg med eldre i samfunnet. P.g.a. erfaringer har de alltid noe å bidra med.

Fra en tidlig alder lærer man å ta seg av de eldre, spesielt foreldre, i samfunnet. Fordi det ikke eksisterer noen sosial - og pensjonsordninger i Gambia som man er kjent med i Norge, må barna ta seg godt av foreldre når de blir gamle. Det er dessuten en tro blant gambianere at den måten en tar seg av foreldrene, spesielt moren, har mye å si for en suksess her i livet. Dessuten sier Koranen at muslimer skal være snille med foreldrene, og snakke fine ord til dem. Det er også en kjent tro at hvis en ikke tar seg av foreldrene, kommer en til å bli forlatt av sine egne barn når en blir gammel.

UNGDOMSORGANISASJONEN:
Ungdomsorganisasjoner er veldig vanlige og gamle organisasjoner i gambiske landsbyer.

I Sutukoba ble den nåværende ungdomsorganisasjonen dannet i 1984 for å få til en bedre forståelse mellom ungdommen i landsbyen, og å jobbe for landsbyens utvikling.

I gamle dager var det sånn at gutter og jenter danner en ungdomsorganisasjon, og blir medlemmer av organisasjonen til de gifter seg. Da blir de på en måte sett på som «gamle» til å være i organisasjonen. Det som skjer da, er at istedenfor å oppløse og danne en ny organisasjon, blir yngre gutter og jenter i landsbyen automatisk medlemmer av ungdomsorganisasjonen. Ser man på denne sirkelen, vil man oppdage at slike organisasjoner oppløses ikke, men gamle medlemmer skiftes ut med nye.

Før 1984 hadde de tre bydelene i Sutukoba (Mandinkala, Jatta Kunda, Jaka) alle sine ungdomsorganisasjoner. Etter en del møter mellom de tre organisasjonene ble ungdommene enige å danne en organisasjon for hele landsbyen - «SUTUKOBA FONDINKE KAFO» som oversatt til norsk er Sutukoba Ungdomsorganisasjon.

En viktig oppgave for ungdomsorganisasjonen er å ta seg av arbeidsoppgaver som er felles for hele landsbyen. Det kan variere fra brønngraving til feiing av alle gater i landsbyen. Ved slike aktiviteter er jentemedlemmer av organisasjonen sett på som for fine til de jobbene. Da lager de maten til de som arbeider.

Ungdomsorganisasjonen kan også på kort varsel spørre en bonde om lov til å ta en heldagsjobb på bondens hirse- eller peanøttåker under regnsesongen. Får organisasjonen lov til det, går alle medlemmer og jobber på åkeren. Den betalingen oganisasjonen får blir avhengig på hvor fornøyd og godhjertet bonden er. Betalingen kan være penger, en ku, sauer, osv., som videre brukes til landsbyens beste. Andre organisasjoner ellers i landsbyen er tre store kvinnegrupper i de tre bydelene, «Village Development Committee» (VDC), osv.

EKTESKAPSORDNINGER:
Ekteskapsordninger i Sutukoba er en blanding av gammel tradisjoner og islamske regler. Tradisjonene kan variere litt fra familie til familie, og dermed er det f.eks. vanskelig å fastslå når ekteskapet finner sted. Men når man ser på landsbyen som et helhetsbilde, kan man si at folk, spesielt jenter,gifter seg veldig tidlig. Jenter kan gifte seg fra de er 15-16 år og oppover. Men som nevnt kan tidspunktet for ekteskapet variere. En jente som f.eks. går på skole blir godt over 20 år før hun gifter seg.

Det som er interessant å se på, er hvem en kan gifte seg med. Det er et kastesystem i Gambia som er sånn at man gifter seg kun med folk av samme kaste. Fra langt tilbake i historien hører de forskjellige yrkene til bestemte familier. I Sutukoba kan ikke hvem som helst være en smed for eksempel. Det er noe som hører til Danjo-familien. Heller ikke kan hvem som helst være skinnarbeider. Det yrket er øremerket Yafa, Juwara, og Kajakeh-familiene. Her ser man veldig klart at kastesystemet bygger seg rundt et yrke som en bestemt familie har. Det er vanskelig å få en forklaring på sånne gamle tradisjoner, men helt til i dag er folk, spesielt eldre, veldig strenge med de reglene.

I Sutukoba som i mange andre landsbyer i Gambia er det også en gammel tradisjon at foreldrene bestemmer hvem deres sønn/datter gifter seg med. Foreldre føler at fordi de kjenner de forskjellige familiene bedre, er det deres ansvar å gifte bort en datter i en familie som kan ta seg godt av henne. Videre er foreldrene opptatt av moral og oppdragelse hos familien til den jenta som deres sønn gifter seg med. I dette samfunnet bor folk i store familier og gjør veldig mye felles. Foreldre er redde at hvis deres sønn gifter seg f.eks. med en jente som mangler oppdragelse og har dårlig moral, vil hennes uvaner være rotfestet i familien i mange generasjoner framover.

Heldigvis er en god del av de gamle tradisjonene på vei ut, alt avhengig av den familien man kommer fra. Selv om de eldre i Sutukoba stort sett har siste ordet, går det an å diskutere med dem. Nå er det faktisk blitt sånn at ungdom som ønsker å gifte seg, snakker sammen først ,før deres foreldre kommer inn i bildet.

Det hender også av og til at en jente stiller foreldrene for retten fordi de ville tvinge henne å gifte seg mot sin vilje. Så det foregår en stille og effektiv revolusjon rundt ekteskapet i Sutukoba og ellers i Gambia.

Skilsmisser er ikke lett å få til i det gambiske samfunnet. Det er selvfølgelig lov å skille seg, men fordi det kan skape langvarige konflikter mellom familier, skal det mye til før noen skiller seg. Det er dessuten mange i Gambia som gifter seg med slekta. I dette tilfelle kan en skilsmisse lett splitte en familie. I et samfunn der folk er veldig redde for å miste familie og slekt, vil de gjøre alt for å holde den sammen. Så man får veldig mye innblanding fra familie og venner med en gang det er snakk om skilsmisse. Ingen kan tvinge et ektepar til å holde sammen, så det familie og venner gjør i et skilsmisseforhold, er å overtale ekteparet til å holde ekteskapet. Det blir også mye diskusjoner om og forslag til løsninger av problemet som truer ekteskapet. En annen viktig faktor som gjør skilsmisser vanskelig i Sutukoba, er effekten på barna. Ellers får det regler om skilsmisse i Koranen der det er f.eks. snakk om forholdet etter skilsmissen. En mann som skiller seg fra sin kone blir f.eks. advart mot å snakke stygt om kvinnen i den grad at andre menn som ønsker å gifte seg med henne blir skremt. En skal ikke gå rundt og fortelle folk at kona hadde de og de uvaner som førte til skilsmisse. Det Koranen får frem her, er at fordi en ikke klarte å holde ekteskapet med kona, skal en ikke gå rundt og framstille henne som et dårlig og vanskelig menneske å leve med.

Ved skilsmissen betaler foreldrene noe av brudeprisen tilbake til mannen hvis det er kona som bestemmer å gå ut av ekteskapet. Det kan veldig fort oppstå uenigheter rundt beløpet som må tilbakebetales, og dermed føre til konflikter. Men er det mannen som tar initiativet til skilsmisse, slipper foreldrene til kona å betale for brudeprisen.

Den gamle tradisjonen er slik at jenter i en skilsmisse hører automatisk til moren, og gutter hører til faren. Det som har med barna å gjøre, kan også ordnes foreldrene imellom, mens et rettsapparat vil legge vekt på den som har best anledning til å ta seg av barna med mat, klær, skole osv.

ARV
I det lengste verset i Koranen (Suratul Baggarah) står det veldig klare regler om fordeling av arv etter at noen dør. Verset forklarer detaljert hvor mye av det som en etterlater seg som skal gå til barna, mødre, fedre, osv.

Siden alle som bor i Sutukoba, er muslimer, fordeles arv etter de reglene som står i Koranen. Når en arv fordeles, kalles flere folk som skal være vitner til fordelingen og se at den er blitt gjort på en rettferdig måte. Koranen råder familien som deler arv til å snakke pent til dem som er til stede, og gjerne gi litt av arven til de aller fattigste blant dem. Av og til hender det at en far for eksempel sier at når jeg dør, skal en sønn arve hesten eller jordbruksredskapen min. I et slikt tilfelle vil gjenstanden automatisk gå til den sønnen faren nevnte.

Penger, redskaper, husdyr osv. som bitte små barn får i arv, skal tas godt vare på til barna er voksne nok til å bestemme hva de skal gjøre med arven. I dette tilfellet er det praktisk å selge husdyrene og spare pengene, og dermed redusere risikoen for at de dør før barna blir voksne. Det er også mulig å bruke arven til barnas velferd mens de ennå er små. Kone/koner til en mann som dør, arves av brødre og fettere. Dette gjøres etter kvinnenes valg. I dette samfunnet er man veldig opptatt av å holde familien sammen. Så i de aller fleste tilfellene gifter en dame seg med en bror eller fetter av mannen etter at mannen er død. Men som sagt kan de velge, og det hender at noen gifter seg utenfor mannens familie.

ISLAM I DAGLIGLIVET:
Dagliglivet i Sutukoba er mye preget av Islam. Selve dagen begynner med Islam. Ca. kl. 5 hver morgen våkner folk til innkallelse til bønn på moskeen. Det er den første av de fem bønnene muslimer gjør daglig. Man kan be hjemme alene, men det sies at det er mer belønning for de som ber i grupper.

Neste og andre bønnen er ved kl. 1400 tiden, og der også kan man velge å ta det hjemme eller i moskeen. Hva gjør man da mellom de bønnetidene som har med Islam å gjøre? Det kan være avhengig av forholdene i diverse familier på en bestemt dag. Når en familie skal for eks. ha kylling til middag, slaktes den med å si et kort vers fra Koranen mens den slaktes. Ved barnedåpen leses også vers fra Koranen. Til og med møter i Sutukoba åpnes og avsluttes med å be.

Generelt er folks væremåte i landsbyen mye preget av Islam. Dagene avsluttes med den siste bønnen kl. 2100. Alle muslimer er pliktige til å ta denne bønnen før de legger seg.